Hva er F3J?

F3J er en enkel seilflyklasse, der alle som kan høystarte og lande på egen hånd kan delta. Det stilles ingen krav til flyet. Derfor varierer dette mye i form og størrelse (fra 1,5 - 4,0 meter vingespenn og fra 0,5 - 4,0 kg. vekt). Et enkelt fly på 2 - 3 meter VSP, med høyde og sideror (gjerne også luftbremser) er det som behøves.

Startredskapen er rett og slett en løpeline (150 meter). Dette er en tynn nylonline, og flyet løpes opp av en medhjelper som en drage. (Løpemetoden er i stedet for en strikk, som både er dyr og går i stykker etter en tids bruk.) Deltagerne sørger selv for startredskap.

Linen varierer i tykkelse:

   Modell (VSP)  Linetykkelse (mm)
   1,5 - 2,5     0,6 - 1,0
   2,5 - 3,5     0,8 - 1,3
   3,5 - 4,5     1,1 - 1,6

Hver omgang består av en arbeidstid på 10 minutter (man har 2 startforsøk innenfor arbeidstiden, hvor siste start teller), samt en merkelanding mot et punkt. Mål: Lengst mulig flytid og best mulig landing, innenfor arbeidstiden. En omgang består av flere puljer av flyvere, slik at man aldri er alene i luften, og nybegynnere kan trekke stor lærdom av å fly sammen med erfarne flyvere som vet å utnytte den termikken (varm luft som stiger) som nesten alltid finnes...

I Norge flyr vi normalt 2-4 stevner i året, samt eget Norgesmesterskap. Det er normalt ikke noe problem å delta i F3J stevner uten å ha sett dette utført tidligere. Dvs ta kontakt med stevneleder på aktuelle stevner og forhør deg om muligheten for å delta. Normalt blir man da plassert på ett lag som hjelper hverandre under konkurransen. 

Spørsmål kan selvfølgelig rettes til Gruppeleder for klassen, Jo Grini 

Hva er F3B
Varighet, Distanse og Speed
Flyene vinsjes opp på himmelen av en elektromotor (12V). Varighetsoppgaven
er lik F3J bortsett fra at arbeidstiden er lengre og man kan overfly den
(med 30 sekunder) og alikevel få landingspoeng. Distanseoppgaven er flest
mulig legger i en 150 meters bane, i løpet av 4 minutter. Speedoppgaven er 4
legger raskest mulig i samme 150 metersbanen.

Spørsmål kan selvfølgelig rettes til Gruppeleder for klassen, Espen Torp

Hva er F3F
Hastighetskonkurranse på hang.
Flyene kastes ut på hanget av en medhjelper, og piloten få 30 sekunder på å
vinne høyde. Så flyr man 10 ganger frem og  tilbake på en 100 meters bane.
Piloten får et lydsignal når flyet passerer ytterkanene på banen. De beste i
Norge flyr denne oppgaven på 35-40 sekunder.

Spørsmål kan selvfølgelig rettes til Gruppeleder for klassen, Rolf Børge Rettedal

Flytyper
Flyene som brukes i alle klasser er nogenlunde like. Det som skiller er
vekt, vingespenn og vingeprofiler. Det finnes flere gode piloter som bruker
ett og samme fly i alle klasser. Andre har kanskje ett stort og lett til F3J
og et litt mindre med raskere vingprofil til F3B og F3F. Det er stort sett
piloten som avgjor resultatene ikke flyet
 

Hva er seilflyging ?

 Teorien og bildene på denne siden om RC-seilfly er i stor grad hentet fra boken "MODELLFLY", som er skrevet av Ottar Stensbøl og utgitt av Modellflyseksjonen, Norges Luftsportsforbund. Denne boken er tilgjengelig for salg direkte via NAK-shop og dekker de fleste av modellflygingens klasser: BYGGING - TEORI - FLYGING.

En RC-seilflyflymodell kan flys på flatlandet etter en høystart med line, eller i et oppvindsområde foran og over en frittliggende skråning, et såkalt hang. Populært brukes begrepene "høystartflyving" og "hangflyving" om disse hovedtypene av RC-seilflyging. Vi skal kort se litt nærmere på hver av dem. Ved flyging på flatlandet med seilfly, baserer piloten seg på oppadgående luftstrømmer, kalt "termikk".

Høystartflyging.

• Løpestart (evt. med trinse/omlenk)
• Katapultstart (strikk)
• Vinsj

Løpestart a) Utgangsposisjon. For start med løpeline sier regelverket i konkurranseklassen F3J at linelengden ikke skal overstige 150 meter ved 2 kg. belastning. Dette er også en grei linelengde til vanlig "søndagsflyging".
b) Starten begynner. Når flyveren vinker, begynner løperen å løpe. Når linen er stram nok, slippes modellen.
c) Modellen stiger. Flygeren styrer modellen til stø kurs. Avhengig av vindstyrken, kan det kreves hurtig løp. Se bakover av og til for å se om modellen stiger pent.
d) Modellen er på toppen, linen løses ut. Linen blåser bakover. Flyveren styrer modellen på den ønskede kurs. Flygingen kan begynne for alvor. Løperen har stoppet, og sveiver inn linen.

Løpestart med trinse (omlenk) Ved start av tunge modeller brukes gjerne en løs trinse festet til et håndtak som løperen holder. Starthastigheten blir derved dobbelt så stor fordi linen er festet med den ene enden i bakken. Se figuren.

Katapultstart (strikk) Ved katapultstart kan flygeren klare starten alene. Linen festes til en kraftig, meget elastisk strikk som strekkes ut 3-4 ganger sin egen lengde. Strikken er festet til bakken og drar modellen til værs når flygeren slipper. En line bør normalt være 0,9-1mm tykk og ha en langde på ca. 120 meter. Som katapult-strikk brukes en kvadratisk type eller en rørstrikk, ca. 30 meter lang. Strikkens tverrsnitt varieres med modellens vekt. For RC-seilfly med vekt 1,0-2,0 kg passer en kvadratisk strikk på 5*5 mm eller rørstrikk på 8 mm. Med økende vekt må dimensjonene økes. Skissene viser hvordan starten foregår.

Vinsj Vinsj er en kraftig og moderne startredskap. Linen er i dette tilfellet totalt 400 meter, dvs. 200 meter til en "omlenk" og tilbake igjen. Utstyret består av: Vinsj, 12V bilbatteri, ON/OFF fotpedal, omlenk, festeplugger og 400 meter nylonline med fallskjerm.

Termikk.

Fra den høyden modellen får etter høystart, vil flygeren gjerne holde den lengst mulig i luften. Dette betyr at flygeren er interessert i oppadgående luftstrømmer, det vi kaller termikk. Alle som har fløyet frittflygende modeller eller seilfly i full størrelse, kjenner begrepet og vet hva termikkflyging betyr. For andre trengs det en liten forklaring.

Termikk oppstår fordi terrenget avgir varme til lufta. Hvor mye varme bakken gir fra seg, varierer fra terrengtype til terrengtype og er bl.a. avhengig av fargen. Dette skyldes at solas varmevirkning ikke er den samme for mørke og lyse felter. Den vil også variere med vindforholdene. Sandholdig jord og steingrunn blir fortere varmet opp enn f.eks. myr, nydyrket jord og vann. Dette betyr at det terrenget som blir fortest varmet opp, avgir mest varme til luftmassen over. Det dannes en soppaktig luftboble som stiger opp. Kjøligere luft strømmer til fra sidene og du merker en kjølende trekk. Skissen viser en typisk termikkdannelse.

Termikkboblen vil på sin vei oppover drive med vindretningen.

For å fly i termikk, må du først finne den stigende luftboblen. Da er det viktig å kjenne terrenget!

Når flygeren først vet hvordan termikken dannes og hvordan den virker, vil han lettere finne den etter en høystart. Grunnregelen er: Fly alltid opp mot vinden så langt du tør for å holde øye med flyet og å være sikker på at du kommer tilbake til landingsplassen! I praksis og med god trening kan det bety 400-700 meter oppvinds. Fly deretter i 8-tallsmønster på tvers av vinden mens du leter etter stigende luft.

Dersom du treffer termikk, ser du som regel at den ene vingetippen løftes opp samtidig som modellen blir urolig. Sving da straks til den siden hvor vingetippen reiste seg og styr modellen i sirkel på leting etter maksimal stigning. Kanskje bommer du og da bør du prøve en motsatt sving for om mulig å oppnå ny og bedre kontakt.

Er modellen først kommet inn i termikken, vil den fort vinne høyde. Vær da på vakt! La den ikke stige for høyt, fordi det kan være vanskelig å få modellen trygt ned igjen. Gå ut av termikken ved å fly i rett linje fram mot vinden og foreta loops, begrensede styrtpiraler, spinn og ta ut luftbremser dersom modellen har slike. Få for all del ikke panikk! Da kan du ødelegge modellen i luften pga. belastningen.

Det går fint an å fly lange distanser med et RC-seilfly ved å utnytte termikken.

I tillegg til distanseflyging og varighetsflyging, går det an å foreta kunstflyging fra de høyder modellen får med høystart og eventuell termikk. Loop, spinn, roll, 8-tall o.l. er øvelser som må komme med trening og en passende modell. Det er imponerende og pent å se på, men husk: foreta aldri kunstflyging over tilskuere!

Hangflyging.

Skissen viser forskjellige skråninger eller hang som vi kaller dem.

a) For liten helning, lite løft.
b) For bratt, meget turbulent.
c) Ideell hangprofil, kraftig løft.

Vindstyrken og hangets helningsvinkel bestemmer styrken av løftet. Et godt hang skal ha en helningsvinkel på minst 20 grader, det ideelle hang ca. 40-45 grader.

Så langt om hangets profil og hvordan løftet varierer. Det er viktig å ha et tilstrekkelig langt hang. Det idelle er 150 meter eller mer med en jevn vinkel og et flatt område for landing på toppen. Mange steder er dette vanskelig å finne, men kanskje litt hangjakt kan lønne seg? Hangets høyde trenger ikke være mer enn 3-4 meter dersom terrenget ellers er flatt og fritt slik at vinden får godt tak. Både i innlandet og langs kysten finnes mange slike hang. For konkurranser er det nødvendig med høyder fra 8-10 meter og oppover for å få godt løft.

Starten skjer fra hangtoppen og rett mot vinden som må ha en styrke på ca. 3 m/s. Flygeren kan starte modellen selv eller få en hjelper til å gjøre det.

Modellen kastes fram og litt ned og styres mot vinden slik at piloten ser hvordan løftet virker.

Modellen vil normalt gå framover og hurtig vinne høyde mens piloten kontrollerer retningen.

Vindstyrken og hanget bestemmer hvordan modellen skal flys. Med kraftig vind kan modellen holdes mot vinden og stå stille i forhold til bakken. Kunsten er da å korrigere meget forsiktig slik at modellen ikke svinger unna vinden. Med litt erfaring kan du holde den stående på hangbølgen som en drage, men dette er ikke særlig spennende i lengden!

La oss derfor lære hvordan modellen flys i 8-tall langs hanget for å holdes i det beste oppvindsområdet.

Det er viktig at modellen har vunnet tilstrekkelig høyde før du gjør den første svingen, dvs. 5-6 meter. Ved å samspille bruken av rorene kan du fly til den ene enden av hanget eller dit hvor du ønsker og snu. Husk at vinden hele tiden prøver å presse modellen inn mot hanget. Dette motvirkes ved å bruke sideroret til å styre modellen på skrå mot vinden.

Svingene skal alltid foretas ut fra hanget og alltid ved å bruke rorene koordinert. Korte siderorsutslag med bruk av balanseror og høyderor fører modellen gjennom kurven uten høydetap. Den snur og flyr langs hanget i motsatt retning. Igjen må du passe på å holde flyet noe mot vinden. Etter noe runder i 8-tallsmønsteret har du funnet den beste løftesonen. Der kan du fly så lenge vinden og batteriene varer, eller til du selv ikke orker mer! Dette er RC-seilflyging som gir fart og spenning.

Landingene kan du best og sikrest utføre på toppen av hanget og bak løftesonen. Landingsteknikken må trenes grundig til du er sikker under alle forhold. Ofte er landingsområdet lite, og modellen må styres presist ned. En feilmanøver kan være skjebnesvanger for modellen.

 Ønsker du å lese mer om BYGGING - TEORI - FLYGING innen de fleste av modellflygingens klasser, da skal du kjøpe boken "MODELLFLY". Denne er til salgs gjennom Modellflyseksjonen, Norges Luftsportsforbund. Boken koster kr. 120,- og er tilgjengelig for salg via NAK-shop.